Når skal man slippe å gå på kompremisser mellom skarphet og støy i bildene?

Når vil det bli tilfredsstillende å kunne bruke noe høyere isopå bildene man tar, uten at det skal måtte gå utover ørsmå støykorn i bildets bakgrunn? Neimen om jeg vet. Kanskje om 10 år vil kameraet være godt nok på kanskje iso 800. Slik at det kan komme tilfredsstillende resultater ut av det. En kammerats filosofi er at ingenting annet enn iso 100 duger. Ja enig, men må vi alltid gå på kompremiss med oss selv, lys, kamera, vindforhold og stativforhold. Når skal vi slutte å tenke på at iso skal være et problem når vi så kommer hjem for å behandle de bilder som er tatt? Irriterende. Jeg ønsker meg kamera med perfekte isoforhold opp til i alle fall 1600, uten å måtte tenke på konsekvenser av dette hjemme. Når? Når kan vi vente oss det.

Canons 1D mk III har tatt dette blomsterbildet. Iso 640. Støy til de grader. Nesten skamløst og motbydelig, hvis jeg skal ta hardt i. Et så dyrt kamera, med vaklende egenskaper. Canon er kjent for å ta #kvantesprang" i ordet rette forstand når de lager nye versjoner. Og med det mener jeg at mellom kvanter i fysikken er det meget ørsmå forskjeller/lengder. Bildekvalitetsmessig er det fra mkII til mkIII ingenting å hente. 

5d mkII gjorde noe med bildestøy og bildekvalitet. Men det kun på grunn av at Canon mistet andel i markedet til konkurrenten Nikon, som da endelig hadde funnet opp fullformatsbrikker og kunne virkelig konkurrere på bildekvalitet. Nå ligger de helt likt, men jeg kan ikke kalle det på oppløpet, for det er ennå lenge igjen til det kan kalles tilfredsstillende. Jeg ønsker at jeg bare kunne sette høyere iso; få lettere tilgang på kortere lukkertider. Fange i de korte lukkertidene det behangelige lyset og de vakre skyggende som lange lukkertider gir, og ikke måtte slite med støy og blasse farger! Er man tvunget til å ta fram kjemikalier og forstørrerapparatet igjen?