Ti år er gått. Ti raske år. Skjedd mye, men også skjedd lite samtidig. Selv om alt har forandret seg, har det ikke det likevel. Gjetøya har forandret seg veldig mye, men også forandret seg veldig lite. Ørsmå forandringer de siste 10 årene har det vært, som tilsammen har blitt til mye. Er det Gjetøya eller er det meg? Har jeg vært for overfokusert og sårbar for de små forandringene? Skuffet over forventingene til øya? Nei. Det kan ikke stemme, jeg kommer jo alltid tilbake!
Selv om Gjetøya er den samme, ligger på samme sted og byr på de samme tingene, er det en slags utvikling av det hele. Syklusene hvert år har satt bittelitt preg på øya. Den ligger der og tar imot forandringen, og gir meg variasjon tilbake. Den gir også glede tilbake i form av ro. For på Gjetøya har man lyst bare å være.
Dagen vi valgte for tur var på ingen måte en god og varm maidag med våryre fugler og inpåslitne insekter. Det er jo da Gjetøya byr på seg selv fra de vakreste vinkler og de flotteste former. Det var en kald og gold vinterdag, med 7 minusgrader og frisk nordavind. Mange ganger har jeg på slike dager her ute bare lyst til å snu, men denne gangen ga øya meg noe mer enn vanlig er på denne årstiden. Den ga et fantastisk lys, den ga meg fred, den ga meg en real hvilestund. Kunne bare ligge nede ved vannkanten å kjenne det iskalde fjellet, den litt varmende solen og den oppkvikkende vinden. På vinteren har Gjetøya vanligvis bare tatt krefter og latt meg gå litt skuffet hjem på grunn av manglende resultat. Denne gangen kunne øya gi meg masse, den ga meg "den nye våren".
Gjetøya ga oss et utrolig godt og enkelt måltid.
"Hva gjør man egentlig med sjømat når man skal tilberede slike måltider?" JO: MINST MULIG. Blåskjell og bål - enklere kan det ikke bli!
